Fra nyttedyr til verdens mest invaderende marihøne

I 2006 ble harlekinmarihøna for første gang påvist i Norge. Den ble funnet i Oslo i en sending med thujabusker fra Nederland. Funn i samme undersøkelse viste at 16 av 156 arter med insekter og edderkopper ikke var registrert i Norge tidligere. Disse artene ble funnet som blindpassasjerer på importerte grøntanleggsplanter, deriblant thuja og barlind. Det som setter denne importen i en særstilling, er at disse plantene produseres på friland sør i Europa og fraktes med jord oppover til Norge hvor de selges og plantes ut i hager og parker. Et mildere klima og en voksende planteimport øker sjansen for at nye arter kan etablere seg i Norge. Fremmede arter er en av de største truslene mot det biologiske mangfoldet, fordi de er i stand til å endre sårbare
økosystem. I dag kontrolleres ikke importerte planter godt nok til å hindre at disse fremmede artene slipper inn i Norge.

Utbredelse

Harlekinmarihøna har rykte på seg for å være verdens mest invaderende marihøneart, og de siste årene har den spredt seg over store deler av Europa. I Storbritannia ble den første gang påvist i 2004, og forskere der tror hele øya vil være invadert innen utgangen av 2008. Danmark har også fått besøk av den og danskene rapporterer om en tallrik populasjon i København høsten 2007.

Harlekinmarihøna har sitt opprinnelige utbredelsesområde i Sentral- og Øst-Asia (Japan, Korea, Kina, Mongolia, Sibir, m.fl.).

Allerede i 1916 ble den introdusert til USA for biologisk bekjempelse av bladlus på sitrustrær, men den første etablerte bestanden ble ikke påvist før i 1988. Etter dette spredte den seg raskt og har nå blitt den vanligste marihønearten i flere delstater. Forskere er fortsatt uenige i om etableringen skyldes tilsiktede utslipp eller om den har kommet med importmateriale. Det som er sikkert, er at harlekinmarihøna, eller Multicolored Asian Lady Beetle som den også heter, har blitt den vanligste marihønearten i flere stater i USA etter at den etablerte seg.

Harlekinmarihøna hører til ordenen biller (Coleoptera) og familien marihøner (Coccinellidae). I Norge har vi 54 marihønearter. Blant disse er det ca 34 som folk flest vil tenke på som marihøner på grunn av de sterke fargene og med to eller flere prikker. Prikkene blir dannet av pigmenter i dekkvingene hos marihøna og er gjerne artsspesifikke.

Harlekinmarihøna (Harmonia axyridis) kan opptre i mange ulike varianter, f.conspicua (venstre), f. spectabilis (midten) og f.succinea (høyre). Bare f.succinea er foreløpig funnet i Norge.

Livssyklus

Som alle andre biller har disse en fullstendig utvikling gjennom 4 stadier; egg, larve, puppe og voksen. Dette tar ca 3-4 uker. Eggene er gule og ovale og settes på høykant i klynger på 30-50 stk. Voksne individer som er klare for egglegging, oppsøker gjerne bladluskolonier hvor det vil være godt med mat når larvene klekker etter noen dager. Larvene spiser ofte eggeskallet sitt og uklekte egg før de vandrer ut og tar for seg av føden rundt. Larven vokser og har 4 hudskifter før den kan forvandles til en puppe. Når dette skjer, fester larven bakkroppen på underlaget,
larveskinnet sprekker opp og vrenges bakover. Fram kommer en puppe som herdes og fortsetter utviklingen mot det siste stadiet. Etter noen dager klekker den voksne marihøna, da er den helt gul og uten sorte prikker.

De fleste norske marihønene, som den 7-prikkede og den 2 prikkede, må ha en kuldeperiode (diapause) før de legger egg. Disse marihønene har derfor vanligvis bare en generasjon i året. Harlekinmarihøna kan ha flere generasjoner i året fordi den ikke trenger denne kuldeperioden.

Føde

Harlekinmarihøna er en glupsk bladlusjeger. I likhet med vår syvprikkede og toprikkede marihøne er den en generalist som kan ha mange byttedyr. Når det er lite bladlus, kan den spise egg og larver fra både biller, sommerfugler og andre bløthudete insekter. I tillegg spiser den pollen og nektar. Om høsten kan man finne dem i klynger på frukt og bær hvor de tar til seg karbohydrater som den trenger for overvintringen. Som larve kan harlekinmarihøna få i seg mellom 90-370 bladlus før hvert hudskifte. Som voksen spiser den opptil 65 bladlus per dag. Kannibalisme er også utbredt, og den spiser egg og larver av både toprikket-, syvprikket- og sjakkbrettmarihøne, som alle er vanlige arter i Norge.

Når harlekinmarihøna blir forstyrret, skiller den ut et sekret, et alkaloid, som smaker og lukter vondt. I 2001 ble over en million liter vin ødelagt i USA som følge av at harlekinmarihøner hadde klynget seg på vindruene og blitt med i vinprosessen.

Marihøner overvintrer som voksne. I sitt naturlige habitat søker harlekinmarihøna ofte opp i fjellsider hvor den overvintrer under sørvendte steiner. I mangel på naturlige overvintringssteder har man i USA og Europa funnet marihøner innendørs. Dette skjer ofte i månedsskiftet oktober/november og derfor har harlekinmarihøna også fått navnet ”Haloween ladybug” i USA. De kan samle seg i tusentall, og når temperaturen i huset stiger, begynner de å røre på seg. De kommer inn i huset gjennom små sprekker og kan klemme seg igjennom åpninger på 3 mm.

Sterkt kjemisk forsvar! Marihøna skiller ut et sekret som forsvar mot å bli spist. Arten på bildet er Hippodamia tredecimpunctata.

Utseende og identifisering

På grunn av det varierende utseendet kan harlekinmarihøna være vanskelig å identifisere, men størrelsen, formen og antallet prikker gjør at den skiller seg ut. Arten er på størrelse med den norske syvprikkede marihøna, men har en litt rundere/kuplete form. Fra Europa er det kjent fire hovedvarianter av arten; f.succinea, f.spectabilis, f.conspicua og f.axyridis. I Norge har vi foreløpig kun avdekket f.succinea, mens de andre variantene er kjent fra bl.a. Danmark.Varianten f.succinea har mellom 0-19 sorte prikker og fargen på dekkvingene kan variere fra lys oransje til rød.

• Prikkene er plassert i et mønster på 2-3-3-1 på hver dekkvinge, med variasjoner i antall fremtredende prikker.
• Nakkeskjoldet (pronotum) har en hvit grunnfarge og 4-5 svarte flekker som ofte danner en M eller W avhengig av hvilken vei man ser den. Den svarte tegningen kan også være formet som et trapes.
• Bak på dekkvingene har arten vanligvis en kant/rynke som går på tvers.

Funn i Norge

Det første funnet på friland i Norge ble gjort i november 2007 ved Solli plass i Oslo. Senere kom det også rapporter fra to andre lokaliteter i Oslo. Det er derfor sannsynlig at arten har klart å etablere en bestand i Oslo-området. I så fall vil dette være den hittil nordligste populasjonen av harlekinmarihøna i Europa.