Faglig bakgrunn

Bærekraftig utvikling

I 1987 ble begrepet «bærekraftig utvikling» definert av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (WCED) med Gro Harlem Brundtland som leder, som en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov (Brundtland, 1987). I denne definisjonen er det lagt særlig vekt på de fattiges behov for å få oppfylt sine grunnleggende rettigheter og skape mulighet for et bedre liv. Samtidig legger den vekt på naturens bæreevne både nå og i framtiden.

For at en utvikling skal være bærekraftig, må det alltid tas hensyn til tre hoveddimensjoner; sosial, økonomi og miljø. Disse reflekterer behovet for å balansere økonomisk og sosial vekst med hensyn til miljøet. 

Høsten 2015 vedtok FNs medlemsland 17 mål for bærekraftig utvikling frem mot 2030. FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Da målene ble vedtatt i 2015, var det med en ny forståelse for at økonomi, sosiale forhold og miljø påvirker hverandre i større grad enn det vi trodde tidligere. For ikke å bruke opp den eneste kloden vi har, må vi finne løsninger som balanserer belastningen på miljøet med forbruket og økonomien vår, og vi må finne bedre måter å fordele ressursene på. Det er bærekraftig både for mennesker og miljøet.  

Bærekraftig matproduksjon

Bærekraftig matproduksjon handler om å ta hensyn til både økonomiske, sosiale og økologiske forhold – lokalt, nasjonalt og globalt.

Noen utfordringer er:

• Et miljømessig bærekraftig og mer plantebasert kosthold gir ikke egentlig noe svar på hvordan man skal redusere sulten i verden (sosialt problem).
• kt plantebasert diett vil i Norge føre til økt import av mat og drastisk svekke norsk selvforsyning (økonomisk problem).

Matproduksjon og klima

Klimaavtrykk handler om at det meste vi foretar oss medfører utslipp av gassen CO₂. Mange faktorer er med på å bestemme CO₂-avtrykket ditt, som for eksempel transport, matvaner og forbruk.  CO₂-avtrykket måles i CO₂-ekvivalenter. Gjennomsnittlig CO₂-utslipp per år per innbygger i Norge var i 2018 8,3tonn. Til sammenligning hadde Sverige 4,1 tonn, og USA 16, 6 tonn (https://energiogklima.no/klimavakten/utslipp-per-innbygger/).

I forbindelse med matproduksjon er både gassen metan (CH₄) og lystgass (N₂O) store bidragsytere til klimagassutslipp. Metan blir produsert under fordøyelsen av fôret og dette utgjør hele 70 prosent av klimagassutslippene fra husdyr i Norge. Den viktigste kilden til utslipp av lystgass (N₂O) er bruk av kunstgjødsel i landbruket. Lystgass er en meget sterk drivhusgass, omtrent 300 ganger sterkere enn CO_2.

Matproduksjon påvirker miljøet på flere måter. Landbruket står for omtrent 70 prosent av vannforbruket i verden, og mer enn en tredel av alt landareal i verden brukes til matproduksjon.

Matproduksjon og dyrevelferd

Friske dyr er utgangspunktet for en bærekraftig kjøttproduksjon. Hudsdyrsbesetninger som er friske og har god livskvalitet, har lav dødelighet og behøver ikke medisiner. Husdyrhold som legger til rette for friske dyr med god livskvalitet er derfor både bra for dyra, for økonomien og for miljøet, altså mer bærekraftig.

Dyrevelferd handler om hvordan dyra har det, hvordan de opplever det fysiske og psykiske miljøet de lever i. De fem friheter (Brambellkommisjonen, 1965) oppsummerer en ideell velferd for dyr:

• Frihet fra sult, tørste og feilernæring
• Frihet fra fysisk ubehag 
• Frihet fra smerte, sjukdom og skade 
• Frihet til å utøve normal atferd 
• Frihet fra frykt og stress 

Forbrukere kan være med på å påvirke dyrevelferden ved å kjøpe kjøttprodukter fra produsenter som sørger for at dyra har god dyrevelferd.  Dyrevernsmerket skal bidra til bedre livskvalitet for dyr. Produsenter som bruker dette merket har gitt dyra har bedre livskvalitet enn det minimumskravene gir.

Kosthold

Levende organismer trenger energi og byggesteiner til å vokse og bygge opp celler og vev. Dette får vi fra kjemiske forbindelser og grunnstoffer som vi kaller næringsstoffer. For at kroppen skal fungere normalt trenger den vann og næringsstoffene karbohydrater, proteiner, fett, vitaminer og mineraler.

Karbohydrater er energirike organiske stoffer som inngår i mange andre stoffer og i viktige prosesser i kroppen. Kornprodukter, frukt, bær, grønnsaker, potet, ris og pasta er eksempler på matvarer som er rike på karbohydrater.

Proteiner er viktige byggesteiner i oppbyggingen av celler og er bygd opp av kjeder av aminosyrer. 12 av aminosyrene som mennesker og dyr trenger kan de bygge opp selv gjennom å bruke andre aminosyrer, men 8 av de 20 aminosyrene må tilføres gjennom maten. Disse kalles essensielle aminosyrer. Egg, fisk, melkeprodukter, kjøtt, fugl, fisk, korn erter og nøtter er eksempler på mat som er rik på proteiner.

Fett er en konsentrert kilde til energi, er ikke vannløselig og er nødvendig for å transportere de fettløselige vitaminene (A, D, E og K) gjennom kroppen. En av oppgavene til fett er å beskytte de indre organene i kroppen. Fett er enten mettet eller umettet, og eksempler på matvarer som er rike på fett er smør, rødt kjøtt, ost, nøtter, avocado, oliven og oljer

Vitaminenes viktige oppgaver er blant annet å bygge opp og vedlikeholde muskler, skjelett, slimhinner, hud ol. De er viktige i kroppens nedbrytning og opptak av de næringsgivende næringsstoffene, for mørkesynet, blodets koaguleringsevne, og for å opprettholde immunsystemet. Vitaminene spiller også en rolle i blodets dannelse av koagulasjonsfaktorer, slik at blodet har evne til å koagulere.

Mineraler er grunnstoffer som må tilføres gjennom maten, som for eksempel kalsium, magnesium, fosfor, jern og natrium. Dagsbehovet for de ulike mineralene kan variere fra noen mikrogram til over ett gram. Mangel på mineraler kan fremkalle sykdommer, for eksempel ved jernmangel kan man utvikle anemi (blodmangel), eller ved mangel på jod kan man utvikle struma.

Et sunt kosthold dekker behovene for de ulike næringsstoffene som kroppen trenger og forebygger livsstilssykdommer.

Blodsukkernivået angir glukoseinnholdet i blodet. Glukose er cellenes viktige brensel og derfor en viktig del av kostholdet.