Kan dyr snakke?

Når vi mennesker kommuniserer med hverandre, er det i hovedsak på to måter. Det første vi tenker på er vel når vi skriver eller snakker, men vi signaliserer bevisst eller ubevisst med hverandre også gjennom kroppsspråket. Måten vi smiler på, luter ryggen, ”viser finger’n” eller vinker på inneholder også informasjon. Vi ”snakker” med kroppen og ”hører” med øynene.

Mellom mennesker kan vi også utvide språkbegrepet til luktesansen. Noen dufter tar vi bevisst på oss, slik som parfyme, deodorant og etterbarberingsvann, mens andre har vi ikke kontroll over, slik som svette og feromoner. Feromoner er duftstoffer vi skiller ut, som regel sammen med svette. Alle mennesker lager ulike feromoner, og de oppfattes og tolkes forskjellig fra menneske til menneske. Feromonene gir, som regel ubevisst, beskjed til andre mennesker om sinnstilstanden vi er i, og om hvordan f.eks. immunforsvaret vårt er. Vi ”snakker” altså med kjemiske signaler og ”hører” med nesa! Blant dyr er det i stor grad på samme måten, bortsett fra at de ikke skriver, da!

Vi har lett for å tro at det meste i naturen er til for vår del og at vi forstår naturen ut ifra vårt sanseapparat og vår kultur. Dette forklarer hva og hvordan vi oppfatter signaler fra dyr. Vi kaller en fjærdrakt eller fuglesang for ”pen”, og kanskje en lukt fra en sau for ”vond”. Kommunikasjon i naturen er i første rekke ikke til for vår skyld, men for andre individer av samme art eller fra helt andre arter. Padden (som vi kanskje synes er stygg), signaliserer til andre padder om hvor de er og hvem de er gjennom lukt, utseende og lyd. Samtidig kan de signalisere til andre arter, f. eks. fugler og pattedyr, at de smaker vondt eller er giftige, bare ved hjelp av utseendet.

Et bilde av en blåstrupe. Foto: Sonja M. Mork

Sansene til de ulike dyreartene er som regel svært forskjellige fra våre. Det vil si, de fleste av sansene er de samme, men de kan være mer følsomme, og de kan oppfatte og tolke veldig forskjellig fra art til art. Et eksempel på dette kan være blåstrupen. Vi mennesker kan se at hannen har en stor blå flekk på strupen. Grunnen til at hannen har en slik flekk er blant annet for å signalisere til andre blåstruper hvor sterk han er og hvor attraktiv han er for blåstrupehunner. Men andre blåstruper ser noe annet og mer enn vi gjør. De har nemlig evnen til å se ultrafiolett lys. Dette er en ”farge” som er usynlig for oss, men altså synlig for fuglene. Hva flekken signaliserer, er noe helt annet til andre blåstruper enn det er til oss. I et forsøk smurte forskere solkrem på flekken til blåstrupehanner. For oss mennesker så flekkene like ut før og etter påsmøring, men hunnene oppførte seg helt annerledes etterpå. Grunnen er at solkremen hindret at hunnene kunne se de fargene som ligger i den ultrafiolette delen av lysspekteret. Slik er det også for en rekke andre fuglearter. Tolkningen av kroppsspråket er i høy grad avhengig av ”øynene som ser”.

Det er en kjent sak at mange dyr har god luktesans. Det er litt vanskelig å sammenlikne hvor mye bedre den er enn vår luktesans. De har andre, og ofte langt flere lukteceller, som i tillegg oppfatter andre lukter enn vi gjør. Dette ser vi om vi studerer mikroskopibilder av lukteapparatet (”nesa”) til dyrene. Et bilde på dette kan være at om vi tenker oss størrelsen på ”luktearealet” hos et menneske som like stort som en fyrstikkeske, så er det tilsvarende arealet hos hunder like stort som en fotballbane! Dyr oppfatter nok lukter på en helt annen måte enn oss; luktene tolkes verken som gode eller vonde, men på en måte som vi ikke er i stand til å sette ord på. Et duftmolekyl i urinen til en hund forteller en annen hund om kjønn, alder, syklus i løpetid osv.

Hundenes markeringer er derfor en måte å kommunisere på. Slik er det også for en rekke andre dyrearter. Dyrene legger bevisst igjen ”visittkort” i naturen via urin, avføring eller ved å gni deler av huden som produserer lukt mot trær eller steiner. Hensikten er å tiltrekke eller advare andre dyr ved å fortelle om hvem de og hvor og når de var der.

Mange insekter baserer også mye av kommunikasjonen sin på lukt. Noen nattsvermere, for eksempel, kan lukte andre nattsvermere så langt som 11 kilometer unna! Derimot har mange andre insektarter dårlig utviklet både syn og hørsel. Hos nattsvermerne har både avsender og mottaker nytte av den gode luktesansen. I andre tilfeller er nytten mer ensidig. Dette gjelder blant annet knott og mygg. De trenger næringen i blod fra dyr og mennesker i forbindelse med utviklingen av egg. De tiltrekkes av karbondioksidgassen som finnes i ånden fra pattedyr. Mygg og knott er veldig følsomme for denne lukten, og kjenner den på flere hundre meters avstand. Når de nærmer seg et pattedyr, tiltrekkes de av en annen lukt, octenol, som finnes i pattedyrenes svette og pust. Følsomheten er ikke så stor for denne lukten, men det er faktisk en fordel for blodsugerne, som bruker den som ”landingslys” for å finne egnet sted å stikke.

Noen dyr bruker lyd og hørsel som viktige sanser i kommunikasjonen seg i mellom. Mange av disse lydene er ikke vi mennesker i stand til å høre selv, men må ha hjelp av forsterkere osv. Dette gjelder spesielt høyfrekvente lyder fra flaggermus og insekter.

Vi lærer stadig å tolke lydene fra dyrene. Flaggermusene sender ut sine høyfrekvent ekkolyder som verken vi eller de fleste andre dyr kan høre. På denne måten finner de flygende insekter som de kan spise. Men noen insekter hører lydene. Igjen kan vi bruke nattsvermeren som eksempel. Når de hører lyden fra flaggermusen, klapper noen av dem vingene sammen og faller raskt mot bakken, og unnslipper dermed faren.

Delfiner og noen andre hvalarter bruker lyder på samme måte som flaggermusene. De sender ut en serie klikkelyder, som vi mennesker også kan høre, og måten de reflekteres på forteller delfinene om hvor de kan finne mat.

Hvalene kan også lage andre lyder som artsfrender kan høre på flere mils avstand. For oss fortoner dette seg som udefinerte lyder, men for hvalene er det ganske sikkert som et språk. Lydene er nemlig ikke som fuglesang, som ofte er repetisjoner av en serie toner, men har stadige variasjoner i tonehøyde og tonelengde. Mange hvaler kan delta i slike ”samtaler” samtidig. Etter hvert som vi lærer mer om hvalene, blir vi stadig mer sikre på at den ”samtalen” dreier seg om mer enn advarsler og statussignalisering, og at lydene er et rikt spekter av informasjon som hvalene utveksler.

For mange dyr er kroppsspråket vel så viktig som lukt og lyder. Ofte er dette et universelt språk som dyrene forstår på tvers av arter. Dette språket kan vi mennesker til en viss grad lære oss å bruke på samme måte som dyrene bruker det seg imellom. Vi vet alle hvor variert haleføringen til hunder kan være. Det er ingen tvil om når en logrende hund er glad, og hva det betyr når den ”går med halen mellom beina”. I tillegg har hunder et bredt spekter av positurer med kropp, hale og ører som signaler til andre dyr – og mennesker. La oss si du treffer en hund for første gang og hunden vender hodet bort og slikker seg rundt munnen eller gjesper. Du prøver kanskje å være blid og skape god kontakt ved å stirre den i øynene og smile til den. Da kan ting gå galt! Hunden forteller nemlig om usikkerhet og unnvikelse, mens den oppfatter dine signaler som aggresjon og dominans. Ved å kjenne til hundenes måte å bruke kroppsspråket på, kan vi føre hele ”samtaler” med den. Det samme gjelder om vi møter en elg i skogen. Når elgen ser rett på deg med reist hode og stående ører, har den ikke bestemt seg for om den skal flykte eller bli stående. Da har du sjansen til å trekke deg rolig unna. Når elgen reiser bust, holder hodet lavt og legger ørene flatt bakover, må du straks fjerne deg. Elgen vurderer å angripe. Skraper den med forbeina og snøfter er det all mulig grunn til å tro at den er både redd og sint og kan være farlig. Disse signalene skjønner de fleste arter som naturlig omgås i naturen; de er medfødt. Det er vi som må lære oss dyrenes språk!

Alle dyr har måter å kommunisere på, enten via luktesans, hørsel, syn eller berøring. Som regel kan ikke vi mennesker oppfatte signalene på samme måte som andre dyr gjør det. For eksempel er uttrykket ”stum som en østers” kanskje riktig fra et menneskes ståsted, men livet under vann er faktisk fullt av lyder, godt hørbart for de som naturlig holder til der!

Som regel er hensikten med all kommunikasjonen i dyreverdenen enten et ledd i forplanting, i forbindelse med ernæring eller for å beskytte seg mot fiender. Men – i mange tilfelle har også dyrene mulighet til å bruke de ulike språkformene for å dekke mange av de behovene vi har til å kommunisere med andre mennesker. Apene gir hverandre klemmer, plukker og stryker på hverandre for å gi trøst og omsorg. Hundene slikker hverandre (eller oss) for å signalisere hengivenhet og trygghet.

Altså: Kan dyrene snakke? Selvsagt kan de det!