Naturfaglig bakgrunn for opplegget

Immunsystemet, eller immunforsvaret, er kroppens forsvar mot smittestoffer. Siden menneskekroppen har ideelle forhold for mange mikrober, blir den stadig utsatt for forsøk på inntrengning. Noen av disse mikrobene, som sopp, virus, bakterier og parasitter, kan være sykdomsfremkallende (patogene) og forårsake infeksjoner. Det er derimot ikke så lett for uvedkommende mikrober å trenge inn i kroppen på grunn av mange ulike beskyttelsesmekanismer som beskytter mot uønskede inntrengere.

Det ytre immunforsvaret hindrer inntrengere i å komme inn i kroppen. Dette består av:

• hud som i uskadet form er tett og vannfast
• tårevæske og slimhinner som beskytter åpninger på kroppen der det ikke er hud
• flimmerhår i hals, ører og nese som hindrer støv og mikrober i å slippe inn i kroppen
• normalflora som hovedsakelig består av nyttige bakterier og som kan konkurrere ut skadelige mikrober
• magesyre i magesekken som dreper mange mikrober som vi får i oss gjennom maten

Hvis likevel uvedkommende mikrober/patogener greier å trenge inn og kroppen mister kontroll over inntrengerne, oppstår det en infeksjon. Da trår det indre immunforsvaret til og går til motangrep mot inntrengerne. Det indre immunforsvaret består av spesialiserte celler, organer og proteiner som har som oppgave å uskadeliggjøre de patogene mikrobene. Når inntrengerne har kommet inn i kroppen, sendes hvite blodceller til området. Noen hvite blodceller kan «spise» de patogene mikrobene, mens andre hvite blodceller lager antistoffer som uskadeliggjør dem. Når de hvite blodcellene strømmer til det infiserte området, oppstår det en betennelse, eller inflammasjon. En betennelse kjennetegnes ofte ved feber, hovenhet, rødhet og smerte. Ofte er det akkurat feber som skal til for å bli kvitt de patogene inntrengerne. Feber gir også den effekten at kroppens reparasjonssystem for celler settes i gang.  

Virus og bakterier er de dominerende årsakene til infeksjoner, og en smittekjede beskriver hvordan smitte overføres mellom personer. Både virus og bakterier kan smitte gjennom luften, som ved hosting eller nysing, eller ved kontaktsmitte, som ved for eksempel håndtrykk. Noen infeksjoner kan også spres ved at vi får i oss mikrober via matvarer.

Infeksjoner forårsaket av virus er som oftest ganske harmløse, som for eksempel forkjølelse og influensa, og de færreste av disse infeksjonene kan behandles med medikamenter. Virus som kommer inn i kroppen trenger seg inn i og tar kontroll over cellene og bruker delene av cellene til å formere seg videre. Slik dannes det tusenvis av nye virus samtidig som cellene blir ødelagt. Samtidig jobber kroppens immunforsvar for å bli kvitt inntrengerne, både ved hjelp av de hvite blodcellene som spiser virusene, og ved hjelp av de hvite blodcellene som danner antistoffer mot virusene eller angriper de infiserte cellene. Kroppens effektive forsvarsmekanismer gjør at de fleste virusinfeksjoner går over av seg selv i løpet av bare noen dager. I tillegg til dette utvikler kroppen en immunitet mot det aktuelle viruset, slik at et nytt angrep fra samme type virus ikke vil føre til sykdom. Egenskapene til immunforsvarets immunitet er utnyttet i utvikling av vaksiner, og derfor kan nå mange virussykdommer forebygges med vaksiner. Virussykdommer kan ikke behandles med antibiotika.

Bakterieinfeksjoner kan oppstå når patogene bakterier trenger inn i kroppen, men også bakterier som i utgangspunktet er harmløse, men som kommer på feil sted, kan skape problemer. Normalflora er forskjellig på ulike steder i kroppen. Nyttige bakterier ett sted i kroppen kan være skadelige andre steder. For eksempel er E.coli-bakterier nyttige i tarmen, men er opphav til de fleste urinveisinfeksjoner. Bakterier kan produsere giftstoffer som ødelegger cellene og kan gi infeksjoner i nesten alle organer. Mange av infeksjonene er nokså uskyldige, som ørebetennelse eller urinveisinfeksjon, mens andre kan være alvorlige, som for eksempel blodforgiftning eller hjernehinnebetennelse. De fleste bakterieinfeksjoner er harmløse og går over uten behandling, men hvis det er behov for behandling, kan de fleste bakterieinfeksjonene behandles med antibiotika.

Det finnes to hovedtyper bakterier: gram-negative (G-) og gram-positive (G+). Forskjellen på gram-positive og gram-negative bakterier ligger i celleveggen, og denne forskjellen kan påvises ved gramfarging. Bakterier som etter gramfargingsmetoden blir rød- eller rosafarget er gram-negative, mens de gram-positive bakteriene blir lilla. Årsaken til dette er at de gram-negative bakteriene har en cellevegg i flere lag. Når bakteriene gjennom gramfargingsmetoden farges med krystallfiolett, blir de lilla, men etter skylling med alkohol vil de gram-negative bakteriene miste fargen og bli gjennomsiktige. Celleveggen til de gram-positive bakteriene beholder den lilla fargen også etter skylling med alkohol. Når til slutt bakteriene farges med safranin, vil de gram-negative bakteriene bli rosa, mens de gram-positive bakteriene forblir lilla.

Antibiotika er medisiner som ødelegger eller hemmer veksten av bakterier, men som ikke har noen effekt på virus. Bredspektret antibiotika dreper både gram-positive og gram-negative bakterier, mens smalspektret antibiotika bare virker på noen få typer bakterier. De fleste bakterieinfeksjoner kan behandles med antibiotika, men etter årtier med utbredt antibiotikabruk har det dukket opp bakterier som er motstandsdyktige. Dette kalles antibiotikaresistens. Antallet resistente bakterier øker når forbruket av antibiotika i et samfunn øker, og multiresistente bakterier er motstandsdyktige mot mange typer antibiotika. Antibiotikaresistens er en alvorlig trussel fordi det som i dag kan karakteriseres som harmløse sykdommer i fremtiden kan være sykdommer som vi ikke har medisiner mot.

Antibiotikaresistens oppstår når bakterier som overlever antibiotikabehandling formerer seg videre. De nye «generasjonene» av bakterien vil da alle være resistente mot den aktuelle antibiotikaen. Antibiotikaresistens kan forebygges ved at vi kun bruker antibiotika når det er nødvendig.

Kilder: sml.snl.no, nhi.no, UiO/Institutt for biovitenskap og Folkehelseinstituttet