natursekken.no blir drifta av Nasjonalt senter for naturfag i opplæringa
Kontakt oss: natursekken@naturfagsenteret.no Ansvarleg redaktør: Merethe Frøyland
Personvernerklæring
Tilgjengelegheitserklæring
Historien bak kokegropene
Det har levd mennesker i landet vårt i omkring 9 500 år, først langs kysten og det tok ytterligere ca. 1000 år før vi ser bosetninger i innlandet. De aller første steinovnene (røykovner) kom til landet flere tusen år senere, og det samme gjelder jerngryter. Hvordan laget de mat til mange mennesker i årene fra vi kom til landet og fram til jerngrytenes tid?
Maten griper inn i alle aspekter av livet og er noe alle mennesker må forholde seg til, og slik har det vært så lenge mennesket har eksistert. Mat er ikke bare noe vi spiser for å få næring, opplevelsen av maten spiller også en viktig rolle for oss. Siden maten er så sentral for menneskene, har den også satt sine spor i verdenshistorien, både i form av råvarer og som ferdig måltid. Kanskje var ikke dette så annerledes i steinalderen, når folk levde som jegere og sankere, enn det er i vårt moderne samfunn? Men fordi de i forhistorisk tid ikke hadde funnet opp steikeovn og andre teknologiske innretninger som vi tar for gitt i dag, måtte de ordne seg på annet vis. Skulle de ha en fest med mange mennesker, var kokegrop et alternativ. Den er enkel å lage, og med en slik grop er det faktisk ikke mye mer arbeid å lage mat til hundre personer enn til ti. Samtidig kan vi kanskje få et innblikk i forhistorisk matlaging og lære litt om varme.
Kokegroper i forhistorisk tid
Arkeologer regner med at de første menneskene kom hit til landet mot slutten av den siste istiden. I perioden fra folk kom til landet og fram til begynnelsen på yngre steinalder ca. 4000 f.kr., levde de som jegere, fiskere og sankere. De måtte klare seg med det de kunne finne i naturen rundt seg, og i begynnelsen levde flertallet langs kysten. Utover i yngre steinalder begynte folk å holde husdyr og dyrke jorda, noe som gjorde at de kunne være mer bofast og ikke var like avhengig av å følge, eller lete, etter maten. Det kunne også bo flere mennesker på samme areal, fordi dyrking og husdyr gjorde at tilgangen på mat ble bedre. Her til lands har arkeologene funnet groper i bakken der det tydeligvis har vært fyrt opp ild fra tidsrommet mellom slutten av eldre steinalder og helt fram til begynnelsen på yngre jernalder ca. 550-600/700 e.kr., altså et spenn på godt over 4000 år. Gropene som er funnet kan være runde eller firkantet, fra en knapp meter i diameter. I bunnen av de 20-40 cm dype gropene er det et lag med trekull/sot med mikroskopiske spor av fett, og stein som er «skjørbrent» av varme. Over dette finner vi ofte kullblandet torv, jord og sand. Arkeologene har kalt disse gropene for «kokegroper» ettersom det er tegn til at disse har vært brukt til å tilberede mat i. Det er sjelden funnet større mengder mat i disse gropene, fordi maten er tatt ut og spist. Arkeologene tror også at disse gropene kan ha hatt andre bruksområder. De mener at gropene kan ha hatt religiøse/rituelle funksjoner, vært brukt til trankoking, bad/badstu, eller til håndverk slik som garving og produksjon av keramikk. Fagfolkene har derfor diskutert om ordet «kokegrop» er egnet, men de synes ikke å ha kommet fram til noe godt alternativ, så dette ordet er nok det beste vi har inntil videre.
De fleste kokegropene som er funnet i Skandinavia er datert til bronsealderen og eldre jernalder. De eldre gropene synes å være knyttet til fangstmiljøer, men etter hvert som folk ble mer bofaste, finner vi felt med større antall groper omkring bostedene. Det er imidlertid lite sannsynlig at kokegroper ble brukt til daglig matlaging fordi arkeologene da skulle funnet langt flere groper. Vi finner også sjelden groper som er brukt mange ganger. Disse to trekkene til sammen tar arkeologene som tegn på at kokegropene hovedsakelig ble brukt ved spesielle anledninger, og ikke til hverdags. De kan heller ikke se bort fra at bruksområdene for kokegropene har vært ulike til ulike tider.
Når vi kommer til yngre jernalder, hadde de antakelig utviklet teknologi til å lage kar i kleberstein og jern som både var vanntett og tålte varmen fra et bål. Behovet for kokegroper avtar da naturlig nok, noe som gjenspeiles i at de da synes å forsvinne ut av bruk. Keramikk har også vært brukt langt tilbake i tid, både parallelt med kokegropene og i tiden etterpå. Her har teknologien satt begrensninger fordi det ikke er noen enkel sak å lage kar i keramikk som tåler høy varme og samtidig er vanntett. I yngre steinalder, når de klarer å lage kar i varmebestandig kleberstein, blir keramikk mindre fremtredende.
Hvordan fungerer ei kokegrop?
Ut fra de funnene arkeologene har gjort, kan de til en viss grad gjenskape prosessen med å lage mat i ei kokegrop. De graver et hull i bakken, fyller det med ved og legger et lag med runde stein oppå veden. De tenner opp bålet og lar det brenne ned slik at steinen blir glovarm. De pakker inn maten i et beskyttende materiale, i forhistorisk tid kunne dette kanskje være hud eller store blader, og legger dette oppå den varme steinen. De hvelver så torvlaget tilbake over maten, tetter til med jord og lar denne ligge til maten er ferdig tilberedt. Når maten tas ut igjen blir kull og stein liggende igjen urørt, og dette gjenspeiles i de arkeologiske funnene.
Se animasjon av hvordan kokegropa virker under temaet mat på steinalder.org
Matlaging med skjørbrent stein før kokegropenes tid
Arkeologene er interessert i forhistorisk tid, altså i en tidsperiode der de ikke har skriftlige kilder å støtte seg til. Dermed er arkeologen nødt til å tolke og forstå historien med utgangspunkt i gjenstander, rester eller mønstre etter bygninger og boplasser, levninger fra døde dyr slik som beinrester og annet som kan motstå tidens tann. Dersom de ikke er bevart under spesielle betingelser, vil mange gjenstander av biologisk materiale i løpet av noen tusen år bli brutt ned og er derfor borte nå (det finnes riktignok eksempler på biologisk materiale som er bevart i myrer). Redskaper i tre og skinn er det eksempelvis lite av fra forhistorisk tid. Stein, beinrester, keramikk, kull og mønstre i landskapet er imidlertid holdbart, og arkeologene kan trekke mye informasjon ut av dette. I tillegg har de dateringsmetoder for å anslå alder på materiale, slik som C14-metoden. Når det gjelder skjørbrent stein, kan arkeologene ut fra hvordan steinen er sprukket opp avgjøre om den er flyttet fra bålet og rett over i vann, eller om den er avkjølt i luft/jord. De har funnet begge typer stein, noe som tyder på at skjørbrent stein også har vært brukt til å varme opp vann. En mulig tilberedningsmåte for mat er derfor at de brukte steiner fra et bål til å varme opp vann i et trekar eller et skinn, og at de kunne koke maten i dette vannet. Naturlig nok finner vi ikke igjen skinnposene eller trekarene, men steinen er altså mulig å finne.
En stor takk rettes til arkeolog Lars Erik Narmo for gode innspill og kommentarer på artikkelen.
Anbefalt litteratur og kilder
Narmo, L. E. 2006. Kokegroper og ideologi. Ottar – populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø museum nr. 262; 58-63.
Narmo, L. E. 1996. «Kokekameratene på Leikvin» - Kult og kokegroper. Viking LIX; 79-100. (Norsk arkeologisk selskap)
Gielsager Pedersen, A. M. 1995. Smag på oldtiden – Forhistorisk matlavning. Holte, Flachs.
Gustafson, L., Heibreen, T. og Martens, J. (red.) (2001). De gåtefulle kokegroper: Kokegropseminaret 31. november 2001: artikkelsamling. Oslo, Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen.
Narmo, L. E. Personlig meddelelse. 9. april 2009
Ringstad, B. og Vårdal, L. (2001) Aura-Pål sitt rike: Auregarden i førhistorisk tid og tidleg mellomalder. Sykkylven, Sykkylven sogenemnd.
Rønnevig, E. (2001). Bakaromnen – trend og tradisjon. Oslo, Det norske samlaget.
Wandsnider, L. (1997) The roasted and the boiled: Food composition and heat treatment with special emphasis on pit-hearth cooking. Journal of Anthropological Archaeology, 16, 1-48.