Føre-var-prinsippet

UNESCO (FNs komité for etikk i vitenskap og teknologi) har beskrevet føre-var-prinsippet slik at FNs medlemsland kan bruke det i etiske vurderinger, også i nye valg som følge av økt vitenskap og teknologi.

I følge UNESCO skal føre-var–prinsippet brukes når:

• det eksisterer betydelig vitenskapelig usikkerhet
• det eksisterer scenarier eller modeller som vil gi vitenskapelig sannsynlighet for mulig skade
• usikkerhet ikke kan reduseres på kort sikt uten å samtidig å overse andre viktige faktorer
• mulighetene for ødeleggelse er tilstrekkelig stort for nåværende eller for fremtidige generasjoner eller på annen måte moralsk uakseptabelt
• det er nødvendig å handle nå, siden utsettelse av tiltak vil gjøre det vanskeligere eller mer kostbart å handle senere

Selv om føre-var-prinsippet er et helhetlig prinsipp for bærekraftig utvikling, er det i praksis oftest brukt på miljøområdet. Aldri før i historien har mennesker påvirket biosfæren i så stor grad som de siste femti år. Samtidig har vi usikker kunnskap om virkninger av mange miljøpåvirkninger. Dette er bakgrunnen for at vi trenger føre-var-prinsippet innenfor miljøområdet.

Føre-var-prinsippet er nedfelt i en rekke internasjonale miljøavtaler. Eksempler er Cartagena-protokollen om handel med bruk av genmodifiserte organismer, Konvensjonen om biologisk mangfold fra 2000, FN-avtalen om vandrende fiskebestander og Stokholmkonvensjonen om lite nedbrytbare organiske forbindelser. I disse miljøavtalene er prinsippet rettslig bindende. I Norge skal føre-var-prinsippet i utgangspunktet inngå i planlegging og virksomhet innen alle sektorer, og det skal være et overordnet prinsipp i norsk miljøpolitikk. På nasjonalt nivå er prinsippet blant annet nedfelt i Nasjonal handlingsplan for bærekraftig utvikling, i Svalbardmiljøloven, og er med i forslag til både ny naturmangfoldlov og havressurslov.