Bærekraftig utvikling

Begrepet bærekraftig utvikling ble i 1987 satt på den internasjonale politiske dagsorden i rapporten Vår felles framtid, som ble utarbeidet av Verdenskomisjonen for miljø og utvikling. Arbeidet ble ledet av Gro Harlem Brundtland og rapporten blir derfor kalt Brundtlandrapporten.

I Brundtlandrapporten blir bærekraftig utvikling definert som: ”utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov”.

Bærekraftig utvikling baserer seg på tre pilarer:

• Naturmiljø
• Økonomi
• Sosiale forhold

Brundtlandrapporten skulle danne grunnlag for et internasjonalt samarbeid om globale miljø- og utviklingsproblemer. Bruntlandrapporten er i dag et førende dokument i forhold til bærekraftig utvikling. Kommisjonen som skrev rapporten, fremhever en tro på at mennesker kan bygge en framtid som er rikere, tryggere og mer rettferdig, innenfor naturens bæreevne.

Under verdenstoppmøtet om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 var det en historisk enighet mellom rike og fattige land: Fattigdom og miljøproblemer er nært knyttet sammen. Både rike og fattige land må ta tak i miljø- og fattigdomsproblemene, og de rike landene må støtte fattige land i dette arbeidet med penger, kunnskap og teknologi. Toppmøtet utarbeidet en omfattende handlingsplan for bærekraftig utvikling kalt ”Agenda 21”, og opprettet et eget FN-organ kalt FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (UNCSD).

Selv om bærekraftig utvikling nå er en etablert politisk målsetning både nasjonalt og internasjonalt, har likevel begrepet vært omdiskutert siden det ble lansert. Ved FN-konferansen om bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002, 10 år senere, var det en sprikende forståelse av hva bærekraftig utvikling burde innebære.